Utstilling og en stor oppvekker.

I helgen var jentene og jeg på utstilling på Kongsberg. Jeg dro til Drammen fredag kveld for å få litt kortere å kjøre til Kongsberg lørdag morgen. Jeg hadde som vanlig en veldig koselig kveld sammen med familien Litsheim. Vi var en god gjeng som skulle stille på Kongsberg. Det var hele 6 face rase påmeldt. Jeg var spent på hvordan Chanti ville gjøre det. Har jo mestvinnende lista i hodet hele tiden nå. Det er jo derfor Chanti har vært meldt på så mange utstillinger i høst. Den lille damen innfridde hun og ble BIM. Hun tapte mot Cazire pga halen sin. Som dommeren sa etterpå: Hannen klarte å holde halen nede hele tiden når dere løp, din hun løftet sin med en gang. :) Jeg har en glad og lykkelig hund som er trygg. Og det er helt greit for meg. Jeg vet at det ikke er ønskelig at hun bærer halen så høyt, men det er nå en gang Chanti da. :)
Av hoffene så var Balder, Zappa (Fenris), Scooby, Asthor (KonstabelWard), Zorro (Aslan), Haley (Eir), Anne og Chrizta med. Virkelig godt representert var vi. Resultatene gikk litt opp og ned for alle mine. Balder fikk HP. Grattis Berit. Zappa, Scooby og Haley fikk blått. Asthor fikk gult. Annie fikk flatt rødt. Zorro reddet familiens ære og ble BIR. Grattis til Hilde og Jon. Chrizta ble BIR veteran. Så jeg skal ikke klage over sluttresultatene. hihi. 2 x BIR og 1 x BIM er ikke dårlig fangst for dagen.
Så kom oppvekkeren. Jeg skriver om den her for jeg har fått en del spørsmål om hva som skjedde. Jeg hadde hatt en del smerter i brystet i løpet av natten før utstillingen. Jeg tenkte dette bare var stress. Det ble verre ut over dagen, men var ganske greit når jeg satt stille. Flere var veldig bekymret over disse smertene, men jeg påsto fortsatt at det ikke var farlig bare litt vondt. Da oppdretterklassen min var ferdig måtte jeg veldig på toalettet. Der fikk jeg kjempesmerter i brystet. Jeg ble veldig redd. Følte at jeg bare måtte inn igjen og få satt meg ned. Gråt og hadde veldige smerter i brystet. Noen, vet ikke hvem, ringte 113 og så ble det en tur i ambulanse til legevakten på Kongsberg for min del. Der ble det tatt EKG. Legen der ville legge meg inn, men jeg var bare bekymret for jentene som var igjen i Kongsberghallen. Enden på visa der ble i hvert fall at jeg skrev meg ut på eget ansvar mot legens råd. Det bekymret legen veldig. Jeg lovet at jeg ikke skulle kjøre hjem selv og ringe 113 hvis jeg ble verre på veien. Da jeg kom tilbake til hallen gikk BIS veteranfinalen. Jeg var som naturlig var ikke spesielt opptatt av den. Det er vel første gang jeg ikke har heiet på hunden min, men håpet at hun gikk rett ut så jeg kunne komme meg hjem. Gutta (Bjørn og Gunnar) kjørte meg og jenten hjem. Vi hadde en stopp på Hokksund for å få i oss litt mat. Jeg følte at så lenge jeg satt helt stille gikk alt bra og prøvde fortsatt å si at dette bare var en bagatell. Da jeg kom hjem og hadde fått bært inn alle sakene mine hadde jeg fryktelig vondt. Jeg ringte da nabo og venninne Anne. Jeg ville at hun skulle ringe meg litt med jevne mellomrom utover kvelden for å sjekke at alt var helt greit. Jeg hadde ringt foreldrene mine på veien, så jeg visste at de var på vei ned for å ta vare på jentene. Det var veldig viktig for meg at de var i sikre hender før jeg evt. dro på legevakten igjen. Anne kom og ringte med en gang legevakten. Det endte i ambulanse med blålys til sykehuset i Moss. EKG var ikke bra og jeg hadde puls på 45 som visstnok er veldig lavt. Der bar det rett inn på akutten. Nå hadde jeg mye smerter og var vettskremt. Jeg tåler ikke morfin, så jeg hadde ikke kunnet få det som smertestillende. Etter en stund på akutten ble egentlig spørsmålet om hva som var verst av pest eller kolera tema for meg. Fant ut at jeg heller ville ha kløe og kvalme fra morfinen og få slippe smertene. Så da ble det sånn. Tilbrakte så natten på intensiven til overvåking. Heldigvis var det ikke noe galt med hjertet mitt. Det var bare stress og spenninger. Men jeg har fått en alvorlig lærepenge. Jeg skal lytte mer til kroppen min. Jeg må omprioritere livet mitt en del, og lære meg og stresse ned. Jeg vil ikke oppleve dette igjen.
Jeg vil gjerne takke alle som hjalp meg i denne situasjonen. Jeg husker ikke så mye av hva som skjedde i hallen etter at jeg hadde fått skikkelig vondt, men håper mine varme tanker om takk kommer frem til rette personer. Vil også takke alle "mine" for hjelp og støtte. Og selvsagt Elin og Aina. Jeg har lært en ting til av denne opplevelsen. Og det er at vi virkelig bryr oss om hverandre. Jeg vet at mange var bekymret og setter utrolig stor pris på det. Jeg takker også for alle hyggelige meldinger jeg har fått under og etter at dette skjedde. Livet er for dyrbart til at man skal kaste det bort på stress.
Nå skal jeg ta rev i seilene og ta hensyn til hva kroppen min sier.